Ytringsfrihet

Prinsippet om ytringsfrihet

Ytringsfrihet er en avledning av tankefrihet, og er en rettighet som innebærer friheten til å ha egne meninger, til å motta og gi informasjon uten innblanding fra myndighetene.

Ytringsfriheten er en av de fundamentale menneskerettighetene og et av de viktigste prinsipp i et demokrati. Samtidig er ytringsfriheten den mest kontroversielle menneskerettigheten, både fordi den ikke er absolutt og fordi det er stor uenighet om hvor grensen skal gå.

Ytringsfriheten er definert i diverse internasjonale konvensjoner som alle bygger på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948.

I Norge står prinsippet om ytringsfrihet sterkt og det er svært sjelden paragrafer er blitt brukt for å straffe noen for rasistiske ytringer. Spørsmålet blir hvor alvorlig trussel en ytring skal være før myndighetene finner grunn til å benytte seg av de rettslige skritt paragrafene åpner for.

Et eksempel kan være saken mot Jack Erik Kjuus, leder av Hvit Valgallianse, som ble dømt av Høyesterett i 1997 for å ha fremmet rasediskriminering. Det var en debatt i norske medier om dommen stred med ytringsfriheten. Saken er brakt inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Norske myndigheter må bøye seg for en endelig dom avsagt i Strasbourg. Blant de som mente at straffereaksjonen mot Kjuus var i strid med ytringsfriheten var Per Edgar Kokkvold, leder av Norsk Presseforbund. Han argumenterte at: ”Ytringsfriheten er ikke primært til for de rette meninger – det er de sære og ubehagelige standpunktene som skal vernes.”

Et annet eksempel kan være da var da den nynazistiske gruppen Boot Boys søkte politiets tillatelse til å avholde en minnemarsj og appeller for den tyske stornazisten Rudolf Hess. I debatten om hvorvidt politiet skulle gi disse nynazistene lov til å ytre seg gjennom en slik manifestasjon, var også menneskerettighetsmiljøer i Norge uenige rundt spørsmålet. Den norske Helsingforskomité, Antirasistisk senter og Senteret mot etnisk diskriminering var blant de som ønsket et forbud mot minnemarsjen, basert på ”rasismeparagrafen” og/eller internasjonale konvensjoner, mens Amnesty og andre organisasjoner mente Boot Boys’ arrangement måtte tillates med henvisning til nettopp, ytringsfriheten.